De fleste av oss hørt de samme rådene for å gå ned i vekt alt for mange ganger: Vi må trene og spise riktig mat i riktig mengde. Men ny forskning kan legge til enda et aspekt: Celleaktiviteten i kroppen påvirker hvor mye du går ned i vekt, og hvordan kroppen reagerer på ulike matvarer.
Ved Nestlé Institute of Health Sciences undersøker vårt team vektreduksjon på molekylnivå: Hvordan forbrenner kroppen mat? Hvorfor går noen lettere ned i vekt enn andre? Hvorfor beholder noen den nye vekten sin, mens andre går opp igjen i vekt? Og hvorfor kan vektreduksjon bidra til å forebygge diabetes hos noen, men ikke hos andre?
Hvorfor går noen lettere ned i vekt enn andre?Dette er viktige spørsmål på veien mot en mer individuell måte å betrakte ernæring og helse på. Når helsesektoren forstår de molekylære variasjonene mellom ulike personer, kan de sørge for løsninger som faktisk virker, i stedet for å bruke én standardløsning for alle.
Vi har investert i forskning som hjelper alle til en bedre forståelse av sitt personlige stoffskifte og sine personlige ernæringsbehov, i håp om å finne løsninger som kan tilpasses den enkelte. Her er tre nye funn fra våre siste vitenskapelige undersøkelser:
Småkraftverk
Cellene i kroppen inneholder mitokondrier. Vi kan se på dem som kraftverk som driver cellene våre. Mitokondriene omdanner mat til energi – og mennesker har ulikt antall mitokondrier. Ungdommer som trener, har flere hundre mitokondrier i cellene sine, mens eldre og inaktive har langt færre, og dermed også mindre «kraft» til å forvandle mat til energi.
I desember 2016 ledet vi i Nestlé en undersøkelse i samarbeid med universitetet i Lausanne og École Polytechnique Fédérale de Lausanne i Sveits for å granske virkningen av trening på disse cellekraftverkene. Vi gjorde et fascinerende funn: Trening fører ikke bare til flere mitokondrier i cellene, men også til at de energiproduserende proteinene i mitokondriene samler seg. Det innebærer at trening faktisk påvirker prosessen med å omdanne mat til energi og gjør energiproduksjonen mer effektiv.
Hvorfor er dette viktig? Vi vil gjerne utvikle personlige ernæringsløsninger som har samme effekt som trening, og nå vet vi at det ikke er nok å øke antallet mitokondrier. Vi må også hjelpe dem slik at proteinene deres klumper seg sammen – vi prøver så å si å arrangere en mitokondriefest i en celle og få gjestene til å ha kontakt med hverandre!
En hovedbryter for stoffskiftet
Vi er selvfølgelig klar over at det høres merkelig ut at et ernæringsprodukt skal kunne imitere virkningen av trening. Men det er ikke så utrolig som det høres ut.
Vi har forsket på virkningen av et enzym som kalles AMPK, som er en slags hovedbryter for stoffskiftet, og som hjelper musklene å omdanne glukose og fett til energi. AMPK varsler kroppen når du trenger mer energi, for eksempel når du trener. Våre forskningsteam har oppdaget at det er mulig å styre AMPK. Det kan altså være en mulighet for å få enzymet til å transportere mer glukose fra blodet til musklene og gjøre at en større mengde fett omdannes til energi.
En slik innovasjon vil ikke erstatte trening. Men den kan hjelpe personer med kroniske sykdommer som overvekt eller diabetes type 2 som ikke kan trene regelmessig, eller personer i rekonvalesens som må begrense sin fysiske aktivitet. Hvis vi kan utvikle et produkt som øker virkningen av AMPK, kan det kanskje gi en person som går en rask tur, samme stoffskifteøkning som en 20-minutters løpetur eller en 40-minutters sykkeltur. Det er spennende utsikter for de som kjemper med en kronisk sykdom.
En annen type fingeravtrykk
Diabetes type 2 er også et forskningsfelt med stort potensial. Man tror ofte at prediabetiske og overvektige personer kan hindre at sykdommen utvikler seg ved å gå ned i vekt. Men det er ikke alltid tilfelle. Forskere har lenge lurt på hvorfor noen personer som går ned i vekt, lykkes i å hindre utviklingen av diabetes type 2, mens andre utvikler sykdommen selv om de har gått ned i vekt.
I vår ferske forskning i samarbeid med universitetene i Maastricht og København oppdaget vi visse markører i blodet, som vi ser på som en slags «lipid-fingeravtrykk». Ved hjelp av disse markørene kan man finne prediabetiske personer som sannsynligvis vil reagere på en vektreduksjon med bedre blodsukkerkontroll, og som kan klare å forebygge diabetes.
Dette fingeravtrykket utgjør en såkalt biomarkør, som gjør det mulig for helsepersonell å si hvilke pasienter som vil reagere med bedre blodsukkerkontroll etter en vektreduksjon, og hvilke som ikke vil gjøre det. Det kan gjøre dem i stand til å sette opp en individuell ernæringsplan tilpasset pasientens situasjon. Det kan med andre ord endre hvordan vi diagnostiserer og behandler de som står i fare for å utvikle diabetes.
Hva innebærer så dette?
Det blir stadig tydeligere at alle menneskekropper oppfører seg ulikt. Selv om det finnes grunnregler som vi alle kan følge for å få bedre helse, er det også rom for ny kunnskap og forbedring på det individuelle planet.
Vår forskning hjelper oss å forstå hvordan skreddersydde næringsmidler eventuelt kan endre hvordan vi ser på helse. Vektreduksjon er bare en del av bildet.
